På krøkebærjakt i Heia

Torsdag 27.juli 2017:
I dag hang havtåka fortsatt tett her på yttersiden av Lofoten. Ut på ettermiddagen bestemte vi oss for å gå en tur i fjellet for å se om vi også i dag kom oss opp over tåka.
Det gjorde vi, og mens vi gikk sprakk tåkedekket mer og mer opp og sola brøyt igjennom.
Sekken som var fullpakket med både fleece, hals og vindjakker, blei rett og slett ei unødvendig bør å bære, men klok av tidligere feilberegning i forhold til skiftende temperaturer på fjellturer, så mener jeg at vi heller bærer litt ekstra enn å fryse på fjellet.

Turen i dag var varm og litt tyngre enn forleden dag, men bevares så herlig det er når man har kommet godt opp i fjellet og kan sette seg ned, drikke vann, spise litt kjeks og annen niste, men vi nyter det storslåtte landskapet.

Vakre Lofoten, vakre nord - jeg får aldri nok av å se på fjellene, havet, lyngen og fjellvannene. Gledelig nok så ser jeg at barna også synes det er flott når vi kommer oss opp i fjellet på tur.
Når vi går på tur med barna legger vi alltid turen opp etter dem, så turen ned igjen ble en lang tur med mange, lange pauser i sola, dette fordi guttene hadde lyst til å plukke krøkebær.
I det været som det blei utover dagen så var det bare godt å slenge seg ned i lyngen, eller på en stein, nyte sola og vente på bærplukkerne.

 

Over skyene er himmelen alltid blå

Tirsdag 25.juli 2017:
Etter godværsdager med sol og varme, kommer ofte havtåka her på yttersiden av Lofoten. Da kan det være så tett tåke her at man knapt ser husene lenger bort i gata, og langt mindre havet og fjellet.
Drar man derimot til innersiden, så kan man oppleve skyfri himmel og helt andre temperaturer.
I går var en slik dag der vi våknet opp til kald og rå luft, og havtåka hadde pakket inn det som var her i bygda.

Utpå kveldingen bestemte vi oss for å ta turen opp i fjellet bare for få bevegd oss litt. Vi hadde et ørlite håp om at vi muligens skulle komme oss over tåka, men det er jo ikke lett å vite når man knapt nok ser starten på fjellfoten.
Stiene er tydelige og gode å følge, og vi er godt kjent i dette fjellet, ellers hadde vi neppe gitt oss avgårde, så tett som tåka var. Det er også viktig å ha i bakhodet at her i Lofoten så skifter værforholdene raskt og tåka kan fort bli enda tettere, like gjerne som den plutselig kan sprekke opp å bli borte. Med på turen hadde jeg alt fra kortermet, vindjakke, ekstra ull og hals, og for å si det slik: det ble bruk for alt. Temperaturen og vindstyrken varierte svært på denne lille kveldsturen.

Det blei en bortimot magisk tur i tåkedisen oppover og ikke minst igjennom "Trollskogen" som er en naturlig allé på fjellaksla. Et stykke oppe på aksla ble vi mer eller mindre ledsaget av en liten saueflokk. et vakkert skue i tåka.
På vel 350 m.o.h var vi plutselig igjennom og over tåka. Sola varmet og det var rett og slett helt herlig. Vi valgte å gå opp til ca 440 m.o.h før vi fant oss et fint sted å nyte sola i lyngen i fjellskråninga.

Det må bare sies at det er en helt spesiell opplevelse å gå tur i fjellet over så tett tåke som vi hadde i går. Himmelsk og eventyrlig - det vil jeg si er beskrivende ord.

Den følelsen - av å stå midt i himmelen...

På fjellaksla går vi igjennom "Trollskogen". Her har bjørka laget en eventyrlig allé.

Midt inni tåka fant vi noen lokale veivisere :)

Over tåka var det så fin temperatur og varm sol, så vi lå lenge i lyngen og nøyt sola

Tåka lå pakket utover storhavet, så langt vi kunne se

I de luftige partiene klarte tåka å dempe noe av det ellers så råe og bratte

Kontrastene var virkelig flotte, og det var fascinerende å se hvor hurtig tåka beveget seg nedover fjellaksla 

Å klatre i noe laus stein er ikke helt min greie, men det gikk nå greit.

Legg merke til det merkelige lille regnbue-fenomenet i tåka

Hoven på Gimsøy

Fredag 21.juli 2017:

Årets tur til Hoven ble unnagjort.

Dette er favoritt turen for guttan, og jeg skjønner dem godt.

Her får du mye for egentlig få høydemeter - 368 m.o.h

Denne turen kan vi anbefale på det sterkeste for andre barnefamilier. Når det er tørt i marka er turen helt uproblematisk. Ved våt mark, så kan det bli ganske sleipt og glatt i enkelte partier, men det er bare å ta det mer ro. Det er også flere steder mulighet for å velge å gå små alternative stier like ved hovedstiene.

Jeg og guttan mine (inkludert min mann) er skjønte enige om at dette er en av de bedre stiene å gå.

Denne turen er et "must" i mine øyne, men vær forsiktig oppe på toppen og ikke la barna springe fritt - det er STUPBRATT ned på toppen, og ikke noe egnet sted for å tumle rundt på kanten og leke...

En uke har gått

En uke har gått siden min kjære Beste (farmor) brått forlot oss.

Det begynner å gå opp for meg at jeg aldri mer skal få prate med deg, le sammen med deg, diskutere med deg og noen ganger være svært uenig med deg...

Du samlet på mennesker, kjære Beste mi - du så oss rundt deg som den vi var, og du respekterte den enkelte av oss for akkuart den vi var. Du var en mester i å inkludere....og nettopp derfor tror jeg at så mange trivdes i ditt selskap.

Du var alltid så ærlig og tydelig i alt du gjorde og sa. En fantastisk egenskap, som noen ganger kunne være til frustrasjon for meg, men jeg visste ALLTID hvor jeg hadde deg, noe som gir trygghet.

Flere ganger husker jeg at du sa til meg at når du vandret fikk vi ikke henge med hodet, men det er vanskelig å la være. Jeg savner deg så.

Jeg husker for noen år siden når jeg satt hjemme hos deg og Vamp sin melodi "Liten fuggel" ble spilt  på radioen, så sa du at jeg måtte se til at "Liten fuggel" med Vamp ble spilt i din bisettelse. Du nevnte det ved flere anledninger senere også.
Og kjære Beste mi,  det har vi fått ordnet. Den vil bli sunget for deg.


LITEN FUGGEL

Det fins ein fryd i skjøre siv,
i kver antydning av et liv.
Det står ein lyd fra fuglatrekk som seier alt skal falla vekk.

Det fins ein klang i malm og løv, som seier alt skal bli te støv.
Som nattens rov - ska alt bli glømt,
av denna lov e alle dømt.

Men hvis eg ser ein liten fuggel, så fyke lavt på gylne vinger,
då plukke eg an ner med mine hender.

Så kanskje synge du ein sang om himmelrik og fjerne land,
om smale smau og vilden vei,
om trygge havn og farbar lei.

Ja, hvis eg ser ein liten fuggel, då fyke lavt på gylne vinger,
då plukke eg an ner med mine hender.

Så føre vinden deg avsted når minnet ditt e lyst i fred.
Det fins ei trøst, det fins ei havn
for kver ein savna, kver et navn

Ja, hvis eg ser ein liten fuggel, så fyker lavt på gylne vinger,
då plukk eg an ner med mine hender.

Så kanskje synge du ein sang
om himmerik og fjerne land.
Om smale smau og vilden vei, om trygge havn og farbar lei
(tekst Vamp)

Fisketur med barna

Mandag 17.juli 2017:

Fisketur oppi heia.

I vekslende vær - sol, litt tåke og etterhvert regn.

Bortimot null fiskelykke, men en fin tur uansett. Ungene koser seg bare de får stå å kaste.

Vakre Vestvågøy

17.juli 2017:

Lofoten - for meg et av verdens vakreste steder. Lukt av hav og lyng i skjønn forening. Her opplever vi storhavet på nært hold, midnattsola, gresskledde fjelltopper og vi kan få ei fantastisk utsikt bare ved å gå noen få høydemeter opp i lia.

Denne mandagen var det godt å  komme seg ut og opp i fjellet for å klarne hodet litt etter den triste beskjeden vi fikk i helga.

Det er noe med det å komme seg ut i naturen, og det å være i fysisk aktivitet -  det hjelper lit på et sørgmodig sinn og triste tanker.

Utsikt ned mot Nervannet, på tur opp mot Øvrevannet

Midnattsola

Til minne om min kjære farmor

Tilbakeblikk til lørdag 15.juli 2017:

Så stoppet plutselig alt opp...gode feriedager, bekymringsløshet og glede ble brått byttet ut med sorg og savn. På en liten kveldstur ned i fjæra ut mot storhavet fikk jeg en utrolig trist og uventet beskjed om at min kjære, kjære Beste (farmor) hadde gått bort.
Ungdommelige, morsomme, kvikke Beste, som alltid hadde en fresk og kjapp replikk på lur, som brydde seg om menneskene rundt seg og som hadde et stort og godt hjerte for så mange - ikke bare for sine egne.
Beste med all sin galgenhumor som jeg er sikker på bidro til at både hun og menneskene rundt henne så lysere på livet når det nå måtte røyne litt på, om det nu vare seg gjaldt sykdom, plager eller andre utfordringer av ymse slag.

Min kjære Beste - mine barns Oldebeste, som satte slik pris på sine oldebarn, og som gledet seg over blant annet våre små turoppdateringer i ny og ne. Ofte etterfulgt av diverse formaninger om å huske på å være forsiktig.
I sine yngre dager hadde hun selv vandret på mangt et fjell og mang en tur. Hun elsket å dra på turer, og når hun etterhvert ikke klarte å gå turer, så kjørte hun tur. Ofte sammen med en av sine mange venninner, og noen ganger sammen med oss. Få ting var bedre enn de spontane små utfluktene :)

Ingen kan erstatte deg kjære Beste mi, som jeg kunne prate med om alt - absolutt alt. Beste som kalte meg Eva Luna, og ungene for Perleøye, Lille Engle og Gullehjerte... Kjært barn har mange navn, og du gav oss mange ulike kallenavn - og du gav oss alltid følelsen av at du hadde oss veldig kjær.

Jeg savner deg så uendelig mye... Du har sagt at vi ikke fikk lov til å henge med hodet den dagen du vandret, men det er faktisk svært vanskelig å la være, for du var jo alltid der og med å bare være den du var skapte du så mye trygghet, glede og kjærlighet.

Fred lyse over ditt minne Kirsten Winther Jakobsen <3

Tur til Finnkjerka 392 m.o.h, Veten 414 m.o.h og Sjurbakkan

11.juli 2017:
Vår tur i dag ble bestemt at skulle gå til Veten (står skiltet med Vetten, men lokalt kalles denne toppen for Veten). Den ligger i fjellheimen over og mellom Torvdalshalsen, Alstad og Indrepollen.


Vi parkerte ved ungdomshuset i Torvdalshalsen (gult eternittkledd bygg i svingene ned mot Borge, etter skilt med Sletteng).

Her fra la vi turen opp langs en meget godt opptråkket sti. Turen gikk i variert terreng, uten noen utfordringer. Yngstemann trengte seg noen pust i bakken og et par slurker vann et par steder, men ellers gikk det egentlig radig unna oppover.

Det var en del skilt oppigjennom, men disse var så si helt utvisket. Når terrenget flatet ut oppe på 383 m.o.h kom vi til en varde og en postkasse. Blei litt usikker her på hvor vi egentlig var kommet, MEN det sto "Finnkjerka" i turboka.

Boken i postkassa var merket med Finnkjerka. 

Uansett fant vi ut at vi skulle vandre videre utover langs nydelig, gresskledd fjellkam i retning mot Alstad. Vi fant ut at det var dette som måtte være Alstadtuva. Stien gikk fint utover kammen og det var luftig enkelte korte partier på ene siden, men ikke slik at det var bekymringsfullt i forhold til barna.

Stien ut til Alstadtuva følger mer eller mindre denne kammen

Frempå kanten valgte vi å sette oss ned for å spise en bedre lunsj, bestående av tynne polarbrød, strandaskinke, smøreost, salat og brie. Så mens vi satt der kom en ørn og sirklet ganske nært over oss.
Utsikten vi hadde var ut mot Eggum, Vestresand, helt ut til Høines, ned mot Alstad og Limstrandkrysset.


Etter en god pause i fin sol, og passe lun bris, så gikk vi tilbake langs kammen og opp mot Veten.

Enkelte steder går det høvelig rett ned på ene siden. Slakere på andre.

Fjellet virker noe porøst utpå kanten, så barna fikk klar beskjed om å holde seg på stien

På Veten var utsikten nydelig utover Borg og ned mot blant annet Aaland Gård.
Det er bratte partier på begge sider av toppen, så ikke noe sted å la barn springe og herje helt fritt, men platået på toppen er så pass bredt at det er god plass å boltre seg på - under tilsyn ;)

En liten edderkopp på buksen skapte både interesse og bittelitt bekymring

Jeg og guttene mine anbefaler denne turen på det sterkeste til andre barnefamilier. En lettgådd og flott tur, men fantastisk utsikt i mange ulike retninger. Kan være kjekt å ta med et kart, slik at barn (og voksne også forsåpvidt) kan få en oppfatning av hvilke steder det er de har utsikt til dersom dere ikke er kjent i området.

Alle mann ville ut å prøve å stå på en stein som stakk ut med bare flog rett unde

Det går rimelig rett ned her, så barna fikk ikke stå der nedpå steinen alene

             

 Gubben min og jeg måtte også "prøve" steinen

Vi kjente at vi hadde lyst til å utforske fjellområdet litt mer før vi dro hjem, så vi vandret av gårde etter noen små røde markeringer. Turen gikk over et lett terreng, med mye stein og lyng.

På leit etter små fine steiner. Lommene til guttene blei etterhvert fulle av småstein fra fjellet.

Vi valgte å gå noe vekk fra de røde markeringene og mer mot venstre og opp mot et knaus/topp. Her frempå var berget bratt og porøst, og det gikk bratt ned mot Torvdalen. Fasinerende parti.
Derfra og videre gikk vi oppetter en sti som gikk langs kanten et stykke, så valgte vi å skrå mer opp mot venstre og etterhvert på tvers av et par ganske tørre myrområder, med sikte på å komme inn på stien vi hadde kommet opp når vi gikk til Finnkjerka/Veten.

Med andre ord gikk vi utenfor sti, men landskapet er så åpent at det var lett å orientere seg om hvor vi skulle gå. Det var egentlig veldig godt å gå i lyngterrenget utenfor opptråkka sti. Enkelte partier var det mye småstein, men det var mykt å gå på da det lå et tykt teppe av mose over det hele.

Her vandrer vi over ei ganske tørr myr, etter å ha passert et mosegrodd steinområde. Eldtsemann sprang nedover myra - det var godt og mykt underlag.

Dagens tur ble passelig lang. Vi tilbakela 1,2 mil etter å ha vandret litt på kryss og tvers i fjellheimen.
Vi liker det litt sånn - ikke bare følge ei ferdig rute, men også ta ting litt på sparket og utforske terreng og områder dersom det er vær og tid for det.